Google analytics

søndag 5. februar 2012

Kunsten å stille gode spørsmål

Det er nok av dem som mener de vet hva som er rett svar. Det er ikke like mange som er opptatt av å stille de gode spørsmål. I rettsalene blir det stilt utallige spørsmål hver dag. Men det er likevel sjelden at jeg går ut av rettsalen opprømt over hvor mange knakende gode spørsmål advokatene hadde klart å stille i løpet av dagen. Det er mer vanlig å ergre seg over mengder med ledende spørsmål, spørsmål med premisser som gjør at det ikke er mulig å svare, og ikke minst utspørringer som ender med diskusjon mellom advokat og vitne. 

En årsak til at advokater litt for ofte stiller dårlige spørsmål, er at advokaten har en agenda med sine spørsmål. Han ønsker et svar som passer med sin argumentasjon. Han kan ikke risikere at vitnet svarer "feil". Ledende spørsmål er derfor greit å ty til. Sett fra dommerbordet fører dårlige spørsmål til at bevisverdien svekkes, og en økende frustrasjon over at parter og vitner ikke får snakke ut. 

Vi dommere får av og til høre, og trolig med rette, at vi i for liten grad griper inn i advokatenes spørsmål. Men det er heller ikke så lett å veilede andre om hvordan man skal stille gode spørsmål. Selv bruker jeg å vise til hva Tor Langbach forsøkte å lære bort den gang jeg gikk på advoaktkurset. Langbach sa at hvis man  alltid husket å starte med et spørreord og avslutte med et spørsmålstegn, ja da var man sikker på at man faktisk stilte et spørsmål. Det enkle er også oftest det beste.

Som dommer stiller jeg også en del spørsmål. Jeg må nok innrømme at det å stille gode spørsmål høres enklere ut i teorien enn hva det faktisk er i praksis. Som dommer har jeg den fordel at jeg ikke har noen agenda. Det er ingen svar som er feil. Det er på mange måter veldig befriende.  

Men det er ikke bare advokater som stiller dårlige spørsmål. Ta nå journalistene. De lever også av å stille spørsmål. Er de noe flinkere enn andre?

Vel - journalistene har også sin agenda. Enten om det er å få et utsagn som gir en tabloid overskrift - "mener du politimesteren oppførte seg dumt?" - eller journalisten ønsker å være litt hardbarket mot politikere. På dagsrevyen fredag 3. februar 2012 stilte NRKs Lisbeth Skei følgende spørsmål:

"Ja, Trond Giske - staten har vært storeiere her, og dere har også applaudert disse investeringene. Var du fullt ut orientert om risikoen ved dette prosjektet?"
Teknikken med å legge inn en premiss rett før spørsmålet kan jo virke elegant, men journalisten mister i mine øyne sin troverdighet. Ved å si "dere har også applaudert disse investeringene" slår hun fast at Giske har vært en pådriver for at Telenor skulle foreta slike investeringer. Men Giske bes ikke om å kommentere det - spørsmålet handler om hans kunnskap om risikoen. 

Politikerne på Stortinget har også begynt å stille spørsmål. Med flertallsregjering har åpne høringer blitt Stortingspolitikernes arena hvor de kan vise at de fortsatt eksisterer og at de fortsatt er å regne med. Jeg har ikke gjort noen analyse av hvordan politikerne stiller sine spørsmål. Etter utdragene som dagsrevyen viser, har jeg imidlertid en mistanke om politikerne sliter med noe av det samme som advokatene - de har sin egen agenda. Målet med spørsmålene er ikke å få økt kunnskap, nei målet er å vise at man selv har rett. 

Jeg antar at representanten André Oktay Dahl hadde sin agenda da han spurte ut visepolitimesteren og avkrevde et ja eller nei svar. Så kan man jo spørre seg hvor interessert han var i svaret. 

Men hvordan er det med oss selv? Hvor flinke er vi til å stille spørsmål i dagliglivet? Er vi hele tiden åpne for alle innspill? Lytter vi når noen svarer oss, eller hører vi det vi ønsker å høre?

For tiden hospiterer jeg i Domstolsadministrasjonen. En av mine arbeidsoppgaver er å bidra til utvikling av nettstedet domstol.no. Ett uttalt mål er å bruke begreper som alle forstår. Vi har nylig diskutert begrepet sivil sak kontra tvistesak. Hvilke av begrepene er forstålig for folk flest? Meningene har vært mange. For meg har det vært litt overraskende at også ikke-juristene i DA har ment at begrepet sivil sak er mer forstålig enn tvistesak.

Men hva har dette med å stille gode spørsmål? Historien ender selvsagt ikke her. Mange av oss er sånn skrudd sammen at når vi først har en mening, så slår vi oss til ro med det. Hvis andre forsøker å overbevise oss om at vi tar feil skal det mye til før vi kan tenke at også andre standpunkt kan ha noe for seg. Men alle er ikke sånn. En av mine kolleger i DA fortsatte å grunne på hvilket begrep som var mest forstålig for folk flest. Så for å finne svar spurte han kona. Og her er poenget mitt. Hvis hans formål hadde vært å få bekreftet at hans standpunkt om at sivil sak var enklere å forstå enn tvistesak, ja så kunne han stilt ledende spørsmål og innkassert sine svar. Men siden han ikke hadde noen agenda utover det å være nysgjerrig, gikk han frem annerledes.

Han spurte kona si - hva forstår du med begrepet sivil sak? Jo, det er en sak mellom privat personer. Ja, men hva hvis man har sak mot en kommune? Nei, da har man ikke noen sivil sak. Hva forstår du med tvistesak da? Jo, det er en ... osv.

Dagen etter kom min kollega inn til meg og sa at han nå hadde blitt usikker på hvilket begrep som var enklest å forstå. Han hadde gjennom sine åpne spørsmål til sin egen kone fått ny innsikt, og grunnlag for videre refleksjon.   

11 kommentarer:

  1. Synes du setter lys på et veldig viktig budskap her; spørsmål bør stilles i den hensikt å få et ærlig svar og økt kunnskap - ikke for å lure frem det svaret som måtte gagne en selv mest.

    Ledende spørsmål burde på mange måter og i flere tilfeller vært ulovlig. Slike spørsmål kan lett krysse grensa for egoisme - og av erfaring vet man vel at det ikke bringer noe godt med seg. Ærlighet er dessverre - og heldigvis - det eneste som ser ut til å fungere.

    Som du skriver er vi nok mange som har mye forbedringspotensiale her. Lærere er også en yrkesgruppe som til daglig stiller spørsmål (til manges irritasjon, vel og merke...). Spørsmålenes kvalitet er viktig for barnas forståelse, motivasjon og mulighet til å svare, og gode/dårlige spørsmål kan ha mye å si for læringa. Spørsmålene må utfordre, men ikke oppleves for omfattende og kompliserte - og de må tilpasses elevenes ulike nivåer. Klasserommet kan også være en arena hvor ledende spørsmål faktisk kan være positivt, i den grad de manøver eleven inn på rett spor og ikke stjeler retten til å skape egne meninger. Her kan det være en hårfin grense i noen tilfeller.

    Supert innlegg!

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Anniken.

      Interessant at du trekker frem lærerne. Godt poeng at lærernes måte å stille spørsmål på har stor betydning for barnas forståelse og motivasjon.

      Min eldste gutt går på Berg barneskole. Da han gikk i tredje klasse var jeg tilstede under en time i matematikk. Læreren introduserte for elvene den tomme tallinjen. Hun sa at de skulle bruke den tomme tallinjen til å vise hvordan man tenkte når man regnet ut et regnestykke.

      Det var fasinerende å se hvordan elevene med så noe enkelt som en tom tallinje fikk hjelp til å reflektere over hvordan se selv tenkte når de regnet. Samtidig som de så at kameraten gjorde det på en annen måte.

      Jeg la merke til at læreren aldri kommenterte om måten elevene tenkte på var god eller dårlig. Det var for alle måter å tenke på. Læreren drev det hele frem med åpne spørsmål som - hvorfor startet du med tierene?

      Men som du også peker på Anniken, det er svært mange nivå i en klasse. Nesten alle evnet å være med på den tomme tallinje, men ikke alle.

      Slett
  2. Tips til hvordan sørge for at domstol.no bruker samme begrep som brukerne som leter der:

    Sammenlign loggen av søkeord som brukerne har skrevet inn i internsøket på domstiol.no, sorter den etter søkeordfrekvens. Sammenlign med søkeordene som brukerne har brukt når de har søkt seg inn fra eksterne søkemotorer (Google mfl.) og se etter ord som er mye vanligere i internsøket enn i eksternsøket. Denne lista av ord gir indikasjon etter hva brukerne leter etter, men har problemer med å finne på nettsidene.

    SvarSlett
  3. Norsk rettstradisjon har nok historisk sett hatt et langt mindre fokus på dette, og retorikk generelt. Dette gjenspeiler seg også i politikken. Sammenligner man amerikanske og britiske advokaters / politikeres evne til å ordlegge seg er dette noe helt annet enn hva man opplever i norske rettssaler. Det er egentlig ikke vanskelig å stille åpne og enkle spørsmål, men det krever forberedelse og en bevisst plan.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg er særlig fasinert over britiske advokater. Men det har kanskje som du skriver noe med rettstradisjon å gjøre. Jeg tror nok det blir økt fokus på det også i norske rettssaler.

      Slett
    2. Dette retorikkproblemet peker nok delvis tilbake på norske dommere. Ja, dere er utvilsomt med på å skape «den norske rettstradisjonen».

      Det vil si, jeg har inntrykk av at de fleste norske advokater føler det betydelig lettere å vinne saker ved å bruke mye tid på å finne fram til mer eller mindre passende rettspraksis, enn å prøve å vinne fram med å føre en prinsippdebatt direkte ut fra lover og regler.

      Det vil si en temmelig irriterende, kompliserende, autoritetssmiskende og kjedelig form for juss.

      Slett
  4. Ut fra det man vet bloggskribenten står for - hvilket verken er lov eller rett - så antar jeg han mener det i straffesaker angivelig kun er forsvarsadvokat og ikke aktor skribenten sikter til som stiller disse ubrukelige spørsmålene.

    Håper forøvrig denne søppelbloggen snart blir lagt ned, da den utelukkende ser ut tilå skulle være et tafatt forsøk på å drive propaganda for den påtatte fortreffeligheten det norske rettssystemet tror den besitter. Et rettssystem lagdommere med fartstid i EMD finner å være "pinlig".

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei anonym, det var et kraftfullt innlegg.

      Det virker som det jeg skriver på bloggen har provosert deg kraftig. Eller er det domstolen som sådan som provoserer deg?

      Hva er det som gjør at du omtaler deg jeg skriver for "søppelbloggen"? Er det noen spesielle innlegg du reagerer på?

      Slett
    2. "[...]da den utelukkende ser ut tilå skulle være et tafatt forsøk på å drive propaganda for den påtatte fortreffeligheten det norske rettssystemet tror den besitter. Et rettssystem lagdommere med fartstid i EMD finner å være "pinlig"."

      Dette må igjen ses i sammenheng med påstanden som er og forblir ubesvart:

      "så antar jeg han mener det i straffesaker angivelig kun er forsvarsadvokat og ikke aktor skribenten sikter til som stiller disse ubrukelige spørsmålene"

      Regner med at dette er svar godt nok til det overflødige siste spørmsmålet ditt.

      Slett
    3. Nei, jeg mener ikke at det bare er forsvarsadvokaten som stiller dårlige spørsmål.

      Det er ikke slik at det bare er dårlige spørsmål som stilles. Men alle aktører har et stort forbedringspotensiale. Trolig også vi dommere.

      Hvis man løfter blikket, tenker jeg at de aller fleste kunne hatt et mer bevisst forhold til det å stille spørsmål. Det er veldig lett å fanges i sitt eget fokus, i sin egen fortreffelighet også i samtale med andre.

      Og da er jeg vel tilbake til din kommentar. Jeg forstår deg slik at du mener jeg driver propaganda for det norske rettssystemet. Jeg forstår fortsatt ikke hvorfor du blir så provosert over det jeg skriver. Mener du at jeg ikke er åpen for andre sine innspill? For andre perspektiv? Mener du at jeg i det vesentlige forsøker å forsvare rettssystemet uten å være åpen for at det også kan ha svakheter?

      Slett

Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.